En saga er det samme som en fortelling, og islendingesagaer kalles også "ættesagaer". Disse fortellingene gikk lenge på folkemunne, men ble skrevet ned på 1200- tallet. Vi kjenner til ca 45 islendingesagaer, og de forteller om hendelser på Island på 900- tallet og fram til 1000- tallet.
Islendingesagaene starter som oftest med en oversikt over slekta til hovedpersonen, så fortellingene inneholder mange personer. Dette skulle være et tegn på at sagaen var historisk pålitelig, sagafortelleren var godt orientert om fortida. Med tanke på at disse fortellingene bare gikk på folkemunne, er de ikke fulle av detaljer og overflødige ord. De skulle være lette å gjenfortelle, så kun det viktigste var med.
Synsvinkelen er som "flua på veggen", autoral og refererende. Ingen følelser er med i bildet, fortelleren står utenfor fortellingen. Det er ikke tatt med noen skildringer av miljø eller hva personene tenker. Personene karakteriseres av ytre kjennetegn, så vi må selv danne et inntrykk av hvordan personene var.
Et viktig kjennetegn for sagalitteraturen er underdrivelse. I dramatiske hendelser blir det ikke lagt på noen følelser eller skildringer, det blir fortalt kort og presist. For eksempel: "Han hogg til med øksa så den kløyvde han ned til livet."
Det er forskjellige meninger om sagaene er historisk korrekte. De kan sammenlignes med historiske romaner, de formidler mye kunnskap og innsikt i hvordan samfunnet var, men det er ikke sikkert alt er historisk korrekt.
